Geonett i vei: slik velger du riktig styrke og plassering
Veier utsettes for gjentatte belastninger fra trafikk, klima og varierende grunnforhold. Dersom de ubundne lagene ikke er tilstrekkelig stabile, kan resultatet bli hjulspor, setninger og økte vedlikeholdskostnader. Geonett kan forbedre bæreevnen og stabiliteten, men effekten avhenger av at nettet får riktig styrke og plasseres riktig i konstruksjonen. Et geonett har to hovedfunksjoner i en veikonstruksjon.
Når nettet legges nederst, mellom undergrunnen og forsterkningslaget, brukes det for å håndtere svak grunn og fordele belastningen over et større areal. Når nettet plasseres høyere opp, i eller under bærelaget, stabiliserer det steinmaterialene og reduserer sideveis bevegelse og sporutvikling.
På myr, torv, bløt leire eller silt bidrar et geonett nederst i konstruksjonen til å ta opp strekkrefter, begrense deformasjoner og redusere risikoen for lokale bæreevnesvikt. I slike tilfeller bør geonettet normalt kombineres med en egnet fiberduk som separasjon mot undergrunnen.
Formålet er å hindre at finstoff trenger opp i kvalitetsmassene, samtidig som geonettet tilfører armering. Når geonettet legges høyere i konstruksjonen, er hovedoppgaven å stabilisere bærelaget. Steinpartiklene griper inn i nettets åpninger og låses mekanisk. Denne forkilingen begrenser sideveis bevegelse, øker lagets stivhet og reduserer utviklingen av permanente hjulspor. Effekten er særlig relevant på veier og trafikkarealer som utsettes for mange belastningssykluser.
HVILKEN STYRKE SKAL MAN VELGE?
Som en praktisk tommelfingerregel kan veiarmeringsnett deles inn i tre hovednivåer. Valget kan oppsummeres slik:
20/20: lett trafikk, gang- og sykkelveier og mindre adkomstveier
30/30: kommunale veier, fylkesveier, parkeringsarealer og normal tungtrafikk
40/40: motorveier, havner, terminaler, svært svak grunn og særlig tung belastning
Denne inndelingen er en veiledende tommelfingerregel, ikke en erstatning for prosjektering. Endelig valg bør også ta hensyn til undergrunnens bæreevne, aksellast, antall trafikkpasseringer, tykkelsen på overbygningen, steinfraksjonen og hvilken deformasjon konstruksjonen kan tillate. For geonett som skal stabilisere bærelaget, er dessuten stivheten ved lav tøyning og samvirket mellom maskeåpning og steinmateriale viktig.
Nominell strekkstyrke alene beskriver ikke hele stabiliseringseffekten. I konstruksjoner med tykke ubundne lag eller svært høy belastning kan to geonettlag være aktuelt. Ett lag kan plasseres nederst for å håndtere svak grunn, mens et nytt lag legges høyere for å stabilisere bærelaget. Dette må vurderes ut fra lagtykkelser, belastning og ønsket funksjon.
Den enkleste huskeregelen er derfor: Plasseringen bestemmer hva nettet skal gjøre, mens trafikkbelastningen og grunnforholdene bestemmer hvilken styrke som bør velges. Med riktig kombinasjon av styrke, plassering, maskevidde og steinmateriale kan geonett bidra til bedre lastfordeling, mindre sporutvikling og lengre levetid for veikonstruksjonen.
Plasseringen bestemmer hva nettet skal gjøre, mens trafikkbelastningen og grunnforholdene bestemmer hvilken styrke som bør velges.
20/20 kN/m, for gang- og sykkelveier, turveier, gårdsveier, mindre adkomstveier og andre arealer med lett trafikk. Denne styrken er aktuell der belastningen er moderat og behovet hovedsakelig er å stabilisere massene og redusere vedlikeholdsbehovet.
30/30 kN/m, for kommunale veier, boligveier, samleveier, fylkesveier, parkeringsplasser og normalt belastede industriområder. Dette er ofte det naturlige standardvalget når konstruksjonen skal tåle regelmessig personbiltrafikk og normal tungtrafikk. 30/30 gir en god kombinasjon av stabilisering, lastfordeling og økonomi.
40/40 kN/m, for motorveier, europaveier, havner, terminaler, containerplasser og andre områder med høy aksellast eller svært mange belastningssykluser. Denne styrken bør også vurderes nederst i konstruksjonen ved svært svak undergrunn. 40/40 gir større sikkerhet mot deformasjon og er særlig relevant når lang levetid og små bevegelser er viktige krav.